Dette innlegget her er så utrolig sterkt for meg. Jeg husker jeg satt i senga mi og skrev dette, lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et helvete.
Jeg gikk fra å være en positiv og lykkelig jente til å være en person som ikke klarte å stå opp om morgenen. Jeg får vondt i magen av å tenke på den tiden. På bare et par uker så hadde livet mitt falt helt sammen. Jeg mistet de fleste vennene mine, det ble spredd rykter om meg som ikke var sanne, folk truet meg på Facebook og livet var bare dritt. Angstanfallene var hyppige og jeg kan spesielt huske den ene gangen, da jeg falt om da jeg skulle på do. Smertene var så vonde at jeg ikke klarte noe annet enn å ligge på gulvet på badet. Vet du hva det verste var? At ingen trodde på meg. Jeg ble fortalt hver dag at det jeg følte bare var en vits for å få oppmerksomhet. At alle tårene jeg gråt hver kveld bare var for å få oppmerksomhet. At jeg ikke dro på skolen på over en uke fordi jeg bare var lat. Jeg har alltid blitt fortalt at det jeg føler ikke er ekte. At alle de blikkene folk ga meg da jeg gikk forbi bare var noe jeg selv innbilte meg. At da folk lo av meg og ropte stygge ting til meg bare var inni hodet mitt. At jeg var en feig pyse som ikke klarte å gå på skolen fordi jeg var livredd for å bli ledd av igjen. At de stygge kommentarene jeg fikk på bloggen min bare var på gøy, for å gjøre meg lei meg.
På et tidspunkt tenkte jeg til at alt kanskje skulle bli bedre hvis jeg bare forsvant. Eller hvis jeg skadet meg litt. For å få smerten på noe annet. Få bort den jævelige følelsen jeg hadde innvendig, som bare ble verre. Kanskje angsten skulle forsvinne litt med det samme. Kanskje jeg bare skulle gjøre det litt, for å føle på en annen type smerte? For den psykiske smerten er den verste du noen gang kan ha. Det eneste som stoppet meg fra å hente kniven x antall ganger var at jeg innerst inne visste at det ville ordne seg. Det tok mange år før jeg innså dette, og på de årene hadde jeg blitt tom for tårer. Tom for ord. Til slutt var jeg et tomt skall med null følelser. Jeg var ikke lenger meg selv, jeg bare var et menneske. Uten sjel. Jeg eksisterte bare, jeg levde ikke. Og noe av det verste er at ingen andre kunne se det utenom meg selv. Fordi ingen kan se hva vi andre føler.
Men det vil alltid ordne seg. Kanskje ikke idag, kanskje ikke imorgen. Men det vil ordne seg, du må bare holde ut en dag til. Og så en dag til.
